Hjem > Vei anbefalinger > Fire på en dag
23.03.2007 - - 
En dag og fire fjelloverganger
Snø på St.Hans. Seks meter brøytekanter midtsommers er ikke uvanlig på toppene.
Prospektkortene ligger tett på denne ruta.
Hentet fra MC24

Forfatter:Peter Ness

Utdrag:

Den korte veien fra Geilo til Gol er bare fem mil. Den lange veien er over 40. Den tar deg rundt Jotunheimen og over fire fjelloverganger på en og samme dag. Er været fint får du både leken kjøring og naturopplevelser som ikke ligger tilbake for noe. Følg med!

Fra Geilo følger vi RV7 østover et kort stykke og tar av nordvest på RV 50 mot Aurland. Etter noen mil forvinner biler og all trafikk, vi er en ensom kolonne på jevne og stadig stigende veier. Hallingskarvet dukker opp på venstre side i all sin majestet (1900 moh), vi passerer Blåberga (drøye 1800 moh) på høyre side. Den har fortsatt snø på toppen, selv om det nesten er St.Hans. Veien slynger seg mellom høye topper både til høyre og venstre, men så fort nedstigningen begynner er det andre opplevelser som venter.

For tunneler i denne delen av Norge er noe rare greier. Hvordan i all verden EU-byråkratene (som jo blander seg opp i det meste) har unngått å forby all kjøring i denne sveitserosten er utrolig. Tenk deg at du brått kjører inn i en sekk. Inne i sekken må du svinge brått opp til 90 grader både her og der. Start denne øvelsen iført sotet visir og solbriller, og husk endelig å få med deg åtte kompiser og noen trailere som kjører motsatt vei. Det er selvfølgelig vått der inne og visiret ditt dugger. Så slår plutselig noen på sola og du plirer med øynene mot flomlyset før det blir mørkt igjen. La oss kalle det - interessant.

Tar du det bare rolig og ikke er for eplekjekk inn i tunnelene, så går det helt fint. Fem eller seks av disse mørkeromsopplevelsene får du, før du ender opp nede i Aurland. Her har du noen muligheter. Legger du veien mot venstre og tar E16 helt bort til fergeleiet i Gudvangen, finner du et trivelig lite hotell med hyggelige priser og god mat. Og merkelige rom med gress på taket. Det er faktisk vinduer i taket også, det eneste stedet i Norge hvor du kan ligge i senga og se opp i taket på fossen som lager et uendelig pausebilde.

Men vi velger å bare kjøre et lite stykke på E16, etter litt knoting finner vi Aurlandsvegen. Her smalner veien seg drastisk litt lenger fremme, så ikke nøl med å komme deg forbi den turistbussen mens du ennå kan. Da kan du nemlig holde ditt eget tempo i frisk luft oppover. Bussen må faktisk rygge i noen av svingene, det er rett og slett ikke plass til å komme forbi. Vi slynger oss oppover i annet gir, noen av svingene er faktisk så krappe at det er greit å bruke litt bakbrems for å støe sykkelen. 6 meters brøytekanter er helt vanlig midtsommers når du kommer opp på toppen. Veien bukter seg nedover mot Lærdalsøyri. Halvveis nede ligger det hvite steiner langs veien. Oops, plutselig flytter de på seg, gitt! Kombinasjonen av slike bevegelige mål, sauebæsj i veibanen og firkantede kampesteiner som eneste vern mot avgrunnen, gjør at du rett og slett må skru farten ned og konsentrasjonen opp.

En kort fergetur bringer oss over til E5 mot Sogndalsfjøra som vi kjører gjennom, tar av nordøstover og følger Lustrafjorden på RV55. Fin og svingete vei, flott asfalt, men lite oversiktlig og temmelig smalt noen steder. Etter en liten stopp for å beundre grønt fjordvann og lange fosser i Luster drar vi videre. Vi får noen regndråper akkurat i det vi starter stigningen mot Turtagrø Høyfjellshotell og stikker vi innom for en kaffepause. Dette fjellklatrer og fjellvandrerhotellet er bygget opp på nytt i moderne stil etter brannen for noen år siden. Vi har prøvd et par ganger å få rom her, men det har vært smekk fullt begge gangene. Men fint er det, og det oser av miljø. Regnbygen gir seg, vi drar videre.

Så kommer en av dagens virkelig majestetiske opplevelser. Mens veien går opp og ned som en jojo og gir deg pirrende glimt av hvor ferden går videre mellom toppene, så dukker Smørstabbtind (2223 moh) opp på høyre side, og kort etter Galdhøpiggen (2460 moh). Her oppe er det flere hytter å innkvarteres på, men er værmeldingen utrygg og temperaturen allerede nede på 3-4 grader, så skal det ikke mye til før du våkner til snøføre. Da blir det plutselig ekstremsport av dette. Vi følger i stedet veien videre nedover igjen, gjennom Leirdalen og nedover til Lom. Der hvor Brimi’n egentlig holder hus, når han ikke er på tur. Enten du tar en rast hos ham eller en av kafeene langs veien, vil du som regel møte motorsyklister på vei til eller fra Vestlandet her. Alle veier fører til Lom, heter det jo. Hehe.

For å lese denne artikkelen i sin helhet, følg linken under

Relatert link:
www.mc24.no/article.php?articleID=116&categoryID=127